Gåsetrekket – det blåser hardt fremst i flokken!

KanadagåsNår våren kommer, kan vi atter en gang glede oss over de mange artene gjess som trekker inn over landet vårt, eller bare forbi. Noen er tallrike, andre mer sjeldne. Felles for dem alle er et fascinerende vårtrekk, med helt spesielle trekkstrategier og måter å møte utfordinger på.


I løpet av de siste dagene i mars kom de første grågåsflokkene inn over landet fra overvintring på kontinentet. Norske grågjess, som teller opp mot 20 000 fugler, overvintrer hovedsaklig i Spania og Nederland.

Noe senere, i slutten av april, ankommer kortnebbgåsa fra Belgia og Nederland på sin vei mot Svalbard. Dette trekket er enda mer imponerende – flokkene er større og trekket er mer konsentrert både i tidsrom og geografi. På noen hektiske dager i månedskiftet april-mai kan hele Svaldbardpopulasjonen trekke over det sentrale Østlandsomrrådet – med stø kurs mot rasteplasser i Trøndelag og Lofoten. Man regner med at arten nå teller over 60 000, noe tellinger i Trøndelag i 2008 også underbygger. På rasteplassene beiter de seg opp til å klare trekket videre mot arktiske strøk.

Hvitkinngåsa, som trekker forbi vestkysten av Norge i mai, har overvintret i Skottland og er på vei til Svalbard. Den har en bestand på i underkant av 30 000 fugler. Ringgåsa, som også hekker på Svalbard, trekker forbi enda senere, gjerne ikke før mai måned går mot sin slutt. Svalbardbestanden av ringgås tilhører en av de minste populasjonene i verden av trekkende gjess, tellinger på overvintringslokaliteter i Danmark og England tyder på en bestand på rundt 7000 fugler. På begynnelsen av 1900-tallet hekket det så mye som 50 000 på Svalbard, men beskatning reduserte antallet kraftlig. Dette gjør arten til verdens sjeldneste, trekkende gåseart!

Hvordan gjessene vet når det er lurt å sette kursen nordover, kan virke som et mysterium. Trolig har trekkforhold (vindretning) mye å si, samt temperatur. Gjessene er store, tunge fugler som flyr langt. De navigerer via landskap og kjennetegn i terrenget. Gjess flyr derfor i plogformasjoner av ulike typer. På den måten blir den totale luftmotstanden for flokken redusert. Du har kanskje sett ledergåsa, den alle de andre følger etter? Vel, den finnes ikke! Følger man med flokkene i mer enn noen minutter, vil man oppdage at ledergåsa – den i flokken som flyr fremst, og som dermed tar størsteparten av belastningen – med jevne mellomrom skiftes ut. Hver og en tar sin bør i en gåseflokk.

De har altså ingen leder i flokken. Og det er kanskje å foretrekke – av flere grunner. For hvem vil vel være leder for hundrevis av fugler dersom man ankommer Troms eller Svalbard, og det viser seg at snøen fortsatt ligger tykt utover landet – uten mye håp om bedring? Nei, gjessene gjør nok klokt i å dele på flygelederjobben!