Kjøttmeissang i forandring?

Har kjøttmeisen forandret sangen i løpet av et par generasjoner? Vi har fått mange henvendelser fra særlig endel eldre som mener at sangen til kjøttmeisen har forandret seg betydelig fra noen tiår tilbake. Innspillene og spørsmålene vi har fått om denne problemstillingen, har vært ganske unisone og nesten hatt form av en mytelignende ”vandrehistorie”. Og selv om det helt sikkert ligger mange interessante observasjoner til grunn, så tror vi at virkeligheten er noe mer kompleks enn det de fleste av disse utsagnene skulle tilsi. Den vanligste meldingen vi har fått, er omtrent som følger: ”Før hadde kjøttmeisen en trestavelsessang – ”tit-ti-fyy, tit-ti-fyy, tit-ti-fyy, – ”, mens nå har den bare en tostavelsesserie: ”Titt-tu, titt-tu, titt-tu – ”. Har virkelig sangmønsteret forandret seg gjennom årene?

Først en liten repetisjon: Den typiske kjøttmeissangen er en serie gjentagelser av et to- eller tretonersmotiv. Dette er selve vårsangen, også kalt territorialsang eller revirsang, og har som funksjon å ”gjerde inn” hekkeområdet og beskytte det mot andre hanner som måtte prøve å trenge seg innpå. I tillegg synger hannene for å tiltrekke seg en make. Denne sangen settes først og fremst i gang med lyset og de merkbart lengere dagene i begynnelsen av februar. I tillegg har kjøttmeisen en mengde andre lyder, og noen av dem kan ligne på vårsangen, men denne er likevel lett å skille ut på den energiske utførelsen med en lang rekke gjentagelser av samme strofe med bare noen få sekunders pause i mellom.

Skjermbilde 2011 10 26 kl 17 05 16

Kjøttmeis Foto: Ann Kristin Hermundstad

Før vi svarer på spørsmålet ovenfor, er det viktigste man bør være klar over, at en og samme kjøttmeishann ikke bare har en fast strofe gjennom hekkesesongen, men at den vanligvis skifter mellom fem til ti forskjellige strofer. Disse strofene er tydelig forskjellige og avløser hverandre – ofte benyttes samtlige av dem i løpet av en times sang, det vil si på en og samme morgen! Strofene kan være svært forskjellige i klang, rytme og hastighet, og selve punktet da den skifter til ny strofe, kommer helt plutselig. Det er ikke slik at den tar en lang pause, tenker seg om, og så finner på noe nytt. Neida! Det er som å skru på en bryter. Pausene mellom strofene kan riktignok variere, men i den intensive sangperioden om våren er det bare tre – fire sekunder mellom dem. Og den nye strofen kommer i rekken av de foregående som om den ikke hadde sunget noe annet hele morgenen, og selv om bruddet rent klangmessig kan være voldsomt!

Dette er opptak av en og samme kjøttmeishann som hadde åtte forskjellige serier i løpet av en kort time fra kl. 5 til kl. 6 en aprilmorgen på Holmlia i Oslo (i 2009). Her hører du fire av de åtte variantene, og den vekslet hele tiden mellom to- og trestavelsesserier:

Variant 1

Variant 2

Variant 3

Variant 4

Svein Haftorn, en nestor i norsk ornitologi, studerte meisene spesielt inngående. Han skriver følgende om sangen til kjøttmeisen i sitt store ettbindsverk ”Norges fugler”:

”Sangen normalt 2–3-tonig: tu-ti tu-ti tu-ti . . . eller titi-tu titi-tu titi-tu . . . Hvor vanlige disse sangformene er, avhenger av tid og sted. Mens begge former er vanlige f.eks. i Drammenstraktene, hørte forf. ved Trondheim i perioden 1953–67 utelukkende den 2-tonige form til å begynne med, men etter 1960 ble den 3-tonige etter hvert mer vanlig (Klæbu). Avvikende sangformer høres ofte.”

Det kan være nærliggende å tro at det har vært en forandring over tid. Det skulle alle meldingene vi har fått om denne problemstillingen, klart være et tegn på. Det er mange nordmenn som har tilbrakt mye tid ute og brukt ørene godt. Men at det skal være snakk om en 100%-sannhet – altså før kun et trestavelses- og nå et tostavelsesmotiv – er ikke riktig. Kjøttmeisen har til alle tider hatt ekstremt mange variasjoner, og er en fugl med et kjempestort repertoire. Så konklusjonen er: Kjøttmeisen har nok til alle tider hatt innslag av tretonersmotiv i sangen også opp til våre dager, men kanskje i varierende mengde. Det viktigste vi ønsker å formidle her, er at man fortsetter å høre nøye etter, noe som også betyr å høre lenge på en og samme syngende hann.