Ta del i eventyret på havet!

alt

Saltvann og hav dekker mer en 70% av jordas overflate. Svært mange arter er derfor tilpasset dette elementet, typiske sjøfugler som alkefugler, suler og lirer hekker i umiddelbar nærhet av vann, men også andre fuglearter benytter seg av kystlinjen vår under næringssøk og under trekk. Ser man på sjøen kan man derfor regne med å få observert et stort spekter av ulike fuglearter. På sjøen kan alt skje, hva som helst kan åpenbare seg i teleskopet, som oftest mer eller mindre vanlige arter, en sjelden gang noe ennå mer oppsiktsvekkende. Her er en guide til hvordan du kan ta del i dette eventyret!

Skal man se på sjøen gjelder det å komme så nært de trekkende fuglene som mulig. Man velger derfor ofte å sitte på en odde ut i havgapet. Det er en fordel om det ikke er for mange skjær utenfor, slik at fuglene følger kysten der du sitter. På Jæren er Revtangen og Kvassheim to slike naturlige utstikkere på kysten. Langs Sørlandskysten er mange av fyrene gode steder. Rundt Oslo er det gunstig ved flere lokaliteter i ytre Oslofjord. Utfordringen er å finne le for vind og vær, og av og til velger en del å observere fra bilen. Viktig er det uansett at du har god støtte for teleskopet, og/eller et stødig stativ. Kikkert er også et viktig verktøy under sjøfuglkikking, og mange bruker denne flittig. Man får bedre oversikt og kan lettere oppdage ting som følger kystlinjen (fugler som kommer på kloss hold) på denne måten.

Nær kobling til vind og vær, og ens egen fortolkning av dette for å få mest mulig utbytte, gjør aktiviteten enda mer fasinerende. Skal man observere typiske pelagiske arter (arter som hovedsaklig er tilknyttet det åpne havet utenom hekketiden) regnes harde vestlige, eventuelt sørvestlige vinder, for gustige. Havhest, havsule, ulike lirer og alkefugler tilhører disse pelagiske artene. Det gjelder da å innfinne seg bak teleskopet akkurat når et lavtrykk kommer inn mot kysten, spesielt når lavtrykket ruller mot land i høy hastighet. Dette med sjøfugl og værforhold er nesten for en vitenskap å regne, ikke uten ulike meninger og lokale variasjoner. En litt artig lokal variasjon finner man i Varangerfjorden, der man kikker etter sjøfugl og pelagiske arter inne i fjorden når det er østavind, en noe uvanlig vindretning for sjøfuglkikking! Dette har med at Varangerfjorden går øst-vest, og fugl blir følgelig presset inn i fjorden når det er kraftig østavind.

Om våren trekker det jevnlig med sjøfugl mot nord. Først kommer måkene og tjelden, så følger det på med terner, joer og et stort antall lom. Det topper seg ofte artsmessig og antallsmessig i første halvdel av mai. NV kan gjerne være en gustig vindretning, det kan se ut som om blant annet lom liker litt motvind å bryne seg på. Hvitkinn- og ringgjessene har kanskje en større tendens til å la medvinden ta seg? Omvendt trenger ikke litt sørlige vinder på høsten å legge en demper på sørliggående arter, snarere tvert imot. Noen arter, som tjeld og smålom, ser forøvrig ut til å følge datoene og årstiden mer enn vårforhold.

alt

Å oppleve havsvale på den åpne sjøen er en stor opplevelse, her fotografert på Røst i Lofoten. Foto: Håvard Eggen

For mye vind (kuling og oppover) kan være ugunstig for å se enkelte arter, spesielt de som følger kysten på trekk, som lom og mange ender. Da legger heller fuglene seg på vannet, og venter på bedre trekkvær. Det kan derfor bli bra trekk etter uvær, da mange fugler er presset inn til kysten av været, og nå vil videre på trekket, eller ut mot det åpne havet. De som ser mye på sjøen kjenner «ketchupeffekten», altså at mye av sjøfuglene kan trekke på en gang, dersom det har vært en periode med ugustig trekkvær eller kraftig vind.

Den viktigste egenskapen for en sjøfuglkikker er likevel tålmodighet. Husk at det kan være «stille», i betydningen lite fugl, lenge, før det plutselig og uventet tar seg opp med antall. Eller den ene arten du har sittet å ventet på og drømt om dukker opp! Hold alltid fuglen i øyesyn så lenge du kan, da lærer du mer om hvordan artene ser ut på ulik avstand og i ulike profiler. Det er mange måter å få artbestemt en fugl på. Ikke bare drakt, men også profil, oppførsel og vingeføring kan være avgjørende faktorer. Jo lenger du ser på fuglen, jo flere ting kan du oppdage. Fuglen flyr kanskje inn i en sone av sjøen med annet lys, og andre draktkarakterer viser seg. På havet der det dessuten få holdepunkter hva størrelse angår, ikke la deg lure! Prøv å få sammenligninggrunnlag. Og husk: en positiv identifisering får man ikke av å utelukke andre arter. En artsbestemning må basere seg på faktiske forhold, der kjennetegn i kombinasjon ofte (men ikke alltid) fører til at fuglen som haster forbi får et navn.