Svanedød

Sangsvanen er en art som hører det høye nord til. Den hekker ved fjell- og skogsvann på Island, i Nord-Skandinavia og videre inn i Russland. Alt ved arten – den rubuste kroppen, hekkeutbredelsen og lange trekkdistanser tilsier at dette er en art som tåler en støyt. Dette året ble vinteren for hard for mange som overvintret i Sør-Norge.


Sangsvanene er over en og en halv meter lang, har et vingespenn på over to meter og veier normalt over ti kilo. En sangsvane, kanskje særlig i flukt, er et mektig syn. Kommer det flere sammen og de setter i gang med sine kraftige trompet-aktige lyder, er opplevelsen enda mer overveldende. Dette er Nordens budsendere. I Norge er Nordre Øyern (Akershus) og Nordre Tyrifjorden (Buskerud) viktige rasteplasser tidlig på vinteren, og ved Nordre Øyern er opptil 1000 individer sett samtidig enkelte vintre. Når vannspeilet fryser, blir fuglene nødt til å trekke videre. Sangsvanene kan overvintre så langt sør som Tyskland, men sjelden lengre sør.

Sangsvana beiter på bunnvegetasjon, og trives derfor godt i fersk- og brakkvannsområder der denne maten er vanlig, eller ved grunne saltvannsbukter. Der biotopen er bra, kan den overvintre langt mot nord. Blant annet overvintrer det flere hundre sangsvaner i Lofoten. Men det er på Jæren i Rogaland man normalt finner den største overvintringsbestanden. Her holder de stand helt til trekkinstinktet begynner å krible i fuglekroppen utpå vårparten, og har de siste tiårene nytt godt av mange milde vintre, et fint våtmarksystem og grønnsaksrester på åkrene.

Sangsvane
Sangsvane Foto: Martin Eggen

I år har vinteren vært tøff for fugler og dyr på Vestlandet. Før jul fant naturinteresserte mange hundre døde rugder, dette fikk en hel del oppmerksomhet. Rundt nyttår var det sprengkulde, selv ved kysten krympet kvikksølvet i termometeret ned til 10- 15 minusgrader. Få tenkte så mye på sangsvanene, de hvite, staute kjempene fra nord. Etterhvert som det skulle vise seg at vinteren ikke slapp taket, ble de første sangsvane funnet døde. Litt inn i februar ble en del døde sangsvaner funnet ved Orreelva i Klepp på Jæren. Dette var da et av de få steder sangsvanen fant åpent ferskvann. Cirka 50 sangsvaner har endt sine dager i Orreområdet i vinter. Mange sangsvaner er i tillegg funnet omkommet andre steder i Rogaland og Vest-Agder, flere titalls i tallet. Det totale antallet av svaner som har måttet bøtet med livet i vinter er trolig mye høyere.

Nå i mars har Statens naturoppsyn (SNO) startet med systematisk mating av svanene på Jæren. Det var på tide. Sangsvanen er en rødlistet art i Norge, en art som krever ekstra oppmerksomhet fra forvaltningen. Overvintringsområdet ved Orre på Jæren er et Ramsar-område, et verneområde med særdeles høye naturverdier. Foring av ender, gjess og svaner har denne vinteren vært en nødvendighet, dessverre kom denne sent i gang i år. Men lørdag 13. mars telte svaneentusiast Martin Dagsland 545 (levende!) sangsvaner på Jæren, og nå er mildværet kommet. Så det er en gladnyhet midt i all elendigheten!

Fuglene som fortsatt er i live har hektiske måneder framfor seg. I løpet av en måned eller to skal de legge ut på trekk mot nordlige områder. Det betyr mer kulde og snø. Målet er gjerne et tjern i indre Finnmark, der isen normalt går i månedskiftet mai/juni. Da skal en energikrevende hekketid ta til, med utfordrende egglegging og månedslang ruging, med påfølgende ungepass. Så får vi se hvor mange unger som kommer tilbake her sør neste vinter – ungfuglene er lett å få øye på med sin grå drakt.

Jo, svanene trenger all mat de kan få i disse tider. Og enda viktigere: De trenger gode våtmarksområder – til hekking, trekk og overvintring.

Les mer om svanedøden på Jæren på naturmangfoldårets hjemmeside:

http://www.naturmangfoldaret.no/historier/nodhjelp-til-svaner/