Skogens streifere

Kjøttmeis

En tur ut i marka når snøen ligger som et tykt teppe over landskapet kan være en ensom opplevelse. Av og til er stillheten nesten øredøvende og mens man går der i sine egne tanker er det lett å føle seg nokså alene i verden. Da er det en stor glede å høre en meisflokk som nærmer seg, de velkjente lydene gir en følelse av å møte en kjenning. Kanskje opplever meisene det på samme måte ved synet av en skogsvandrer, uredde som de er. Disse hardføre fuglene lager liv både langt til skogs og på fugleforingen i hagen.


For det er fra hagen vinterstid mange kjenner meisene. Særlig blåmeisen og kjøttmeis besøker foringsbrett, og nyttegjør seg menneskers velvilje med å legge ut fôr. Faktisk er disse artene mer eller mindre avhengig av denne hjelpen for å opprettholde en slik god bestand vi ser i mange deler av landet. Disse fuglene lagrer ikke mat slik mange andre fugler gjør før vinteren setter inn, og blir dermed svært sårbare når kvikksølvet kryper sammen i termometeret, og når bakken og trærne er dekket med frost og snø. Solsikkefrø og fett er populær mat, og en kjærkommen gave. Kanskje er det de friske fargene til meisene i blant annet knall gult og blått,  som gjør mennesket ekstra fascinert av disse vakre fuglene.

Kjøttmeis
Kjøttmeis Foto: Jonas Langbråten

Granmeis, løvmeis, toppmeis, lappmeis og svartmeis er mindre knyttet til mennesker. Etter endt hekkesesong begynner unge og gamle å samle fôr til vinteren. Småkryp som mygg og edderkopper blir gjemt i hulrom i trær, under bark, inne ved greinene – over hele skogen. Alle er med på en felles dugnad, there is a community! Særlig er dette utbredt hos de artene som vandrer lite, men holder seg i et begrenset område vinteren igjennom. Det er nok lite sannsynlig at det enkelte individ finner igjen akkurat den maten den har samlet, men det er mindre viktig. Det viktige er at det nå ligger ekstra mye næring gjemt omkring, så når meisene kommer gjennom skogen i flokker på opptil 30- 40 individer, gjerne i selskap med noen fuglekonger og trekrypere, er sjansene for å finne gobiter langs trestammen ekstra stor.

Svartmeisen er en av våre mest beskjedne fugler hva størrelse angår, og er sammen med fuglekongen virkelig minstemann i flokken. Med sitt tynne nebb har den problemer med å få hull på solsikkefrøene, noe å tenke på for de som er så heldige å få den på besøk. Da er spettmeisen mer hardfør. Der den kryper nedover trestammen med hodet først ligner den en krysning mellom en hakkespett og en meis, en tøffing som gjerne fråtser i solsikkefrø, med sitt kraftige nebb og sine høylytte rop.

Som du skjønner, starter du å fore fuglene, er mulighetene for hva som kan dukke opp på brettet nesten ubegrenset. Skogen og nærmiljøet er fylt med mer enn meiser …