Sivspurven – «utmarksspurven»

alt

Vi forbinder spurv med mennesket og menneskeskapte områder. Men sivspurven er utbredt over hele landet: i takrør, i sumpmark, kulturmark og i fjellet. Hva har egentlig denne «utmarksspurven» til felles med andre spurver?

Ved huset hopper gråspurven rundt som en lasaron, den eier gata. Stadig flyr den opp og setter seg på takskjegget. Derfra holder den utkikk med veien, bilene og alle menneskene, mens den ytrer sine tørre spurvelyder. For folk flest går arten under betegnelsen «spurv», og spurv finner man rundt husene. Gråspurven er sammen med pilfinken nært beslektet med veverfamilien, en familie som ellers er utbredt på den sørlige halvkule. Typisk for veverfamilien er at de lager runde baller til reir, fint vevd av strå og annet materiale. Gråspurven har et lignende reir i hulrom. Det er gråspurven og pilfinken vi betegner som typiske spurver, med kraftige kropper og kjegleformede nebb, tilpasset føden de spiser.

alt

Sivspurvhannen i all sin prakt. Foto: Martin Eggen

Sivspurven er også en type spurv. Skjønt, den vever ikke, og ikke er den spesielt opptatt av menneskelig selskap. Den klarer seg fint ute i naturen på egen hånd. Den er en hardfør art, som i likhet med andre spurver både spiser insekter, frø og korn. Tøff som den er, er den gjennom dette levesettet tilpasset et liv i et bredt spekter av levesteder, og mange vil nok forbinde den spesielt med fjellbjørkeskogen. Sivspurven tilhører «buskspurvfamilien», en familie den deler med blant annet gulspurv, lappspurv og snøspurv.

alt

Sivspurven er en elegant spurv, med slank kropp og nokså lang stjert. Foto: Martin Eggen

Størst likhet mellom sivspurv og gråspurv er det kanskje gjennom sangen. Vel, særlig lik er sangene ikke. Men det tørre, monotome spurvekvitteret har begge artene, ingen av artene er overdrevet musikalsk. Sivspurvens sang er enkel, men pen. Den synger, i motsetning til gråspurven, etter et nokså likt tema, selv om temaet kan varierer fra fugl til fugl, eller fra gang til gang. Toner gjentas i rolig hastighet, nesten som om den stammer, og den avslutter det hele med en en mykere trille. Sangen synger hannen fra et høyt punkt i terrenget. Den er en meget ivrig sanger, og kan sitte i timesvis, mens hunnen må passe reiret.

Se etter «utmarksspurven» neste gang du ferdes utenfor allfartsvei!