Rastløs, men ikke rådløs!

Denne vinteren har det vært uvanlig mye grankorsnebb og sidensvaner å se i Sør-Norge. Mens vi har sett færre fugler på grunn av kulde og frost, har disse fuglene gjort landskap og natur levende der de har dukket opp. Men hvorfor har det vært så mange av disse artene akkurat i år?


«Streiffuglene», som sidensvans, sibirske nøttekråker, flaggspett, noen meiser, en rekke troster og finker har en del likhetstrekk: Opptreden og antall varierer sterkt år for år. Dette er fugler som ikke har faste overvintringsområder, men har den strategien vinterstid at de flakker rundt på jakt etter næring ofte over store områder. At en art opptrer i ekstra store mengder kan ha ulike forklaringer. Oftest er sannheten en kombinasjon av mange faktorer, blant annet kan man oppleve ekstra store ugleinvasjoner i år med stor ungeproduksjon (for eksempel av perleugle i Finland), med påfølgende næringssvikt (kollaps i smågnagerbestanden i Finland), som igjen fører til massetrekk vestover (mange observasjoner på grunn av gode forhold for smågnagere i den lokale skogen).

  • Hekkesesongen har vært ekstra bra, og det er ekstra mange av arten denne høsten/vinteren, for eksempel som en følge av god næringstilgang.

  • Det er mye mat i området, for eksempel god tilgang på frø og bær

  • Det er lite mat andre steder (andre fylker eller land)

Mange streiffugler har rykte på seg som «invasjonsfugler». Mekanismene bak en invasjon vil gjerne være de samme som beskrevet for vandringene til streiffuglene. Invasjoner kommer gjerne etter gode hekkeår. Hekkeområdene klarer rett og slett ikke huse den store fuglebestanden, som har mangedoblet seg gjennom sommeren. Da må ungfuglene ut på leting etter nye områder å slå seg ned i, enten det er flaggspetter som livnærer seg på larver og konglefrø eller ugler som er på jakt etter smågnagere. I Norge opplever vi gjerne disse invasjonene om høsten. Det er alltid spennende å se hva «årets» invasjonsart kommer til å bli!