Myrsnipa og jegeren

alt

Fugler finner man overalt. Skjønt, det er bare den som er interessert som virkelig har evnen til å se fugler. Har du lært myrsnipa å kjenne? Myrsnipa gjør ikke mye ut av seg, der den hekker spredt på myr ved kyst og i fjellet. Men lærer du å bli dens venn, oppdager du fort en vakker vaderfugl med en egenartet personlighet, oppførsel og lyd. Et gammelt folkeeventyr forteller en historie om en jeger som ikke hadde lært seg å se myrsnipas skjønnhet, selv ikke dens unger.

Historien om myrsnipa som ba jegeren skåne ungene sine har levd i lang, lang tid på folkemunn, og ble til slutt nedskrevet som et av de klassiske folkeeventyrene fra Norge. Eventyret forteller noe universelt om mødre som synes godt om ungene sine, og mener at akkurat de er de vakreste i hele verden.

Historien forteller også noe om menneskets forhold til fugler og naturen rundt seg generelt. Dersom man ikke kjenner fuglene og andre levende organismer rundt seg, blir det lettere å ikke ta hensyn. For historien om myrsnipa og jegeren er ikke bare et eventyr om morskjærlighet. Den forteller også hvor lett det er å utøve vold mot det man ikke kjenner. Bare den som stopper opp og lærer om naturen, vil omgås den med kjærlighet. Innsikt er veien til kjærlighet og forståelse. 

Myrsnipa er det få som kjenner. Dette til tross for at den hekker nokså vanlig i enkelte fjellområder med myr. Vestpå og i nord kan den også hekke ved kysten. Om høsten opptrer den i flokker på hundrevis, rastende på vei sørover. Den er ikke slående vakker, og får mindre oppmerksomhet enn den spektakulære vipa og den høyrøstede lirypa. Ørna som henger under himmeltaket fasinerer fjellvandreren. Men ta en kikk på myrsnipa: Er den ikke vakker? Lær den å kjenne, så ser du at også den fortjener omtanke og vern, slik en mor verner om ungene sine.

Hør eventyret om myrsnipa og dens unger her:

alt