Hvordan oppleve ugler?

alt

Mange går gjennom livet uten å ha sett en ugle, i verste fall heller ikke hørt uglerop en stille vårnatt. Det er synd. Ugler trollbinder med sitt menneskelike hode og intense øyne. Uglas sky og tilbaketrukne tilværelse gjør at det blir ekstra spennende å få nærkontakt. Å lære uglene våre å kjenne gir glede langt utover selve møtet. Her får du tips om hvordan du kan få ta del i uglenes verden, art for art!

Spurveugle

Spurveugla regnes for å være den vanligste ugla, bare i konkurranse med perleugla i det sentrale Østlandsområder. Den er utbredt vestover til Agderfylkene og nordover til Nord-Trøndelag, med langt mer fåtallig og spredte forekomster vest og nord for dette. Den trives i blandingskog, gjerne løvskog med en del gran innblandet. Om det er litt kulturmark i nærheten er det et pluss. Den er avhenging av å hekke i gamle hull etter de mindre hakkespettene våre, reirhull etter flaggspett og tretåspett er mye brukt. Områder med gode reirtre for hakkespett, for eksempel osp, kan være gunstig for spurveugla. Uglebestanden er ekstra stor i smågnagerår, for spurveugle er en smågnagerspesialist.

Til tross for at spurveugle er tallrik, sees den bare tilfeldig. Dersom den sitter åpent, og blir mobbet av meiser eller andre fugler, blir man oppmerksom på den. Man kan også forsøke å lokke den til seg ved å etterligne lyden til ugla, som er nokså lett å plystre. Mange har fått fine øyeblikk med denne «dverguglen», på størrelse med en dompap, ved hjelp av lyd.

Om våren gir den seg til kjenne før egglegging, med sine fløytende toner i natten. Den kan også hevde territoriet sent på høsten, i oktober-november. Det er gjennom hekkingen man lettest kan bli kjent med arten, ved å sette opp fuglekasser. Spurveugla tar gjerne i bruk fuglekasser, men liker holker (uthullede trestammer) best. Den liker også dype kasser, altså at det er langt mellom inngang og bunn. Flyvehullet bør være bredt, minst 5 cm bredt innover, slik at den danner en tunnel inn til kassa. I vanlige fuglekasser laget av planker kan dette gjøres ved å forsterke området rundt flyvehullet med ekstra kloss eller en tykk planke.

Spurveugla er en utpreget hamstrer, og avslører sin eksistens med matlagring i fuglekasser.

Perleugle

Perleuglen regnes som Norges vanligste og mest tallrike ugle. Den er utbredt over det meste av landet, men ikke lengst vest. Biotopsmessig er den knyttet til barskog, men du kan også finne den i ren løvskog mange steder, blant annet er den ikke sjelden i bjørkeskogen i Troms. Det er likevel uvanlig å treffe perleugla tilfeldig i skogen på grunn av sin sky oppførsel.

Perleuglen er en takknemlig art å bli kjent med i hekketiden. Hannene reklamerer ivrig for ledige reirhull (spettehull og fuglekasser) om våren, ivrigst i mars-april. Denne ropingen bærer nokså langt. Tilgang på ledige reirhull er trolig en regulerende effekt på bestanden. Der det er god tilgang på hekkeplasser, hekker også uglene tett, gjerne bare med noen kilometers avstand. Å henge opp kasser til perleugle er derfor en aktivitet som hjelper ugla en hel del, samtidig som det er store sjanser for å få leietakere. Hunnfuglen vil under ruginen oftest hoppe opp i flyvehullet dersom du skraper på stammen. Dette er en tilpasning for å slippe å bli tatt av mår, hvis den skulle komme på besøk.

Hunner og ungfulger trekker ut av hekkeområdene om høsten. De kan da opptre invasjonspreget utenfor det normale utbredelsesområdet i stort antall, men er likevel vanskelig å påvise. Gjennom fangst og ringmerking ved hjelp av lyd har man fått mer kunnskap om perleuglas vandringer.

alt

Perleugle under ringmerking ved Lista fyr, Vest-Agder. Perleglen er en av de letteste uglene å bli kjent med: den er vanlig og vidt utbredt, den lar seg lett lokke med lyd og den tar gjerne i bruk fuglekasser. Foto: Martin Eggen

Haukugle

Haukugla er kjent for en del skogsvandrere. Den er dagaktiv, og sitter ofte på toppen av trær, gjerne høye og frittstående. Dette gjør at den lett oppdages. I tillegg er den nokså vanlig i barskog og fjellbjørkeskog over hele landet. Vanligst er den i Nord-Norge, der utbredelsen strekker seg helt ut til kysten.

Man oppdager ikke haukugla lett på sangen, denne er lav og vanskelig å høre. I hekketiden kan man bli oppmerksom på lyder fra både unger og foreldre, og reiret kan ligge nær sagt hvor som helst: i et avbrekt tre, i et kråkereir eller i et hulrom. Haukugla hekker i kasser, men kassene bør tilpasses slik at den rugende ugla kan se ut av kassa.

I august-oktober kan skogen være ekstra innholdsrik på haukugler. Man kan da oppleve fugler på trekk og vandring, både voksne og unge fugler utvandrer til nye områder når tilgangen på smågnagere faller. Når ungeproduksjonen har vært bra om sommeren, er haukuglen ekstra tallrik på høsten.

alt

Haukugla er dagaktiv, og sitter ofte i tretoppene. Foto: Martin Eggen

Hornugle

Hornugla hekker i blandingsskog og kulturmark over det meste av Norge. I Nord-Norge er den mer sjelden. Den tar oftest i bruk gamle kråkereir til eggleggingen, og du kan lage kunstige reir til arten.

Hornugla synger en hel del på vårparten, ropingen høres på over en kilometer avstand. Kanskje ennå lettere er det å registerer ungenes tigging etterhvert som disse vokser til. Da kan man lett lokalisere reiret. Hornuglene er ikke veldig territoriel, reirene kan ligge så tett som 600-1000 meter.

Om vinteren kan man finne ugler på dagkvister (hvileplasser dagtid), flere ugler kan da samles i et tre for å sove. Om natta sprer de seg utover landskapet. Dagkvisten finner uglene gjerne i store trær, ikke sjeldent i hager og parker. Mange har fått møte hornugla takket være denne vanen. Enkelte steder er det registrert et tosifret antall ugler i en hage, gjerne vinter etter vinter.

Mange hornugler trekker sørover og ut av landet når vinteren kommer.

Jordugle

Mange steder i landet får du oftest møte jordugla. Den hekker i de fleste fylker, og er aktiv om dagen. Den er hovedsaklig en fjellfugl, men finnes også ved kysten dersom biotopene tillater det. Den krever åpent terreng ved hekking, gjerne myrer med vierkratt. Den jakter mens den flyr lavt over bakken og lytter etter smågnagere. Den kan også synge i lufta, men sangen er lavmælt og oppleves ikke særlig ofte.

Jordugla hekker tett, og kan derfor oppleves vanlig. I gode smågnagerår trenger ikke hvert par mer enn en kvardratkilometer.

Jordugla sees vanlig ved trekklokaliteter. Den ankommer Norge i mars- april, og forlater oss i september-oktober. Som regel ser man en jordugle, men flere kan også være samlet. Enkelte individer overvintrer.

Jordugla blir ofte mobbet av kråke.

alt

Jordugle påtreffes i åpent terreng, og er dagaktiv. Det er en art du fort vil treffe på med litt aktivt søk på de rette stedene. Foto: Martin Eggen.

Kattugle

Kattugle finnes nært mennesket nord til Trøndelag, men er likevel vanskelig å få sett. Folk kjenner ugla gjennom sangen. Uglene synger oftest på vårparten, men man kan høre kattugler hele året. Parene holder seg i området sommer som vinter, og selv ungfuglene streifer ikke langt. De liker parklike områder, edelløvskog og skogsområder i kulturlandskapet.

Kattugla hekker i hulrom i trær, noen ganger også i hus. Den tar flittig i bruk oppsatte kasser. Opphenging av disse er en fin måte å bli kjent med kattugla, og kan anbefales. Kattugla er ofte sky ved reiret, og flyr ut av kassa ved besøk, gjerne før man er kommet nært innpå.

Siden kattuglene tar et større utvalg byttedyr enn andre ugler svinger ikke bestanden veldig mye etter smågnagerbestanden.

Slagugle

Bestanden av slagugle er anslått til 10-50 par. Disse finner man i Hedmark, helt på grensen til Sverige. En liten bestand mistenkes også i Lierne i Trøndelag. Gamle funn tyder på at arten var utbredt noe lenger vest tidligere. Trolig har bestanden gått en del tilbake på grunn av det moderne skogbruket. Den trives i eldre skog med myrer.

Naturlig er gamle, grove osper som er brekt over, fine hekkeplasser. Disse danner såkalte «skorsteiner», der fuglene kan legge eggene sine nede i gropen som den knekte trestammen skaper. Den kan også ta i bruk forlatte kvistreir eller hulrom i trær.

Slagugla er utpreget nattaktiv. Man kan være heldig å få høre ropene i mars-april, disse kan høres på inntil en kilometers avstand. Størst sjanse for å et møte med denne ugla har du dersom du henger opp hekkekasser- eller hekkeholker på egnede lokaliteter. Men ikke ha for store forhåpninger, det blir kun registerer noen få hekkinger årlig i Norge! Vær også oppmerksom på slaguglas varhet for forstyrrelse før ungene er klekt, og ikke minst den mulige agressiviteten dersom man nærmer seg reiret. Sent i eggrugningstiden, og når ugla har unger, angriper den ofte forstyrrende mennesker med klørne, og går ikke av veien for å sikte mot hode og ansikt.

Lappugle

Lappugla er meget sjelden i Norge. Det er bare i Pasvik i Sør-Varanger kommune i Finnmark at man har en reell sjanse for å få sett denne store ugla, der den flere ganger er påvist hekkende. Der trives den i gammel skog iblandet myr og hogstfelt. Den er hovedsaklig nattaktiv, men på grunn av størrelsen blir den nokså raskt oppdaget dersom den skulle jage på morgenen eller dagtid. Lappugla bruker hørselen til å lokalisere byttedyr, og sitter derfor ofte lavt i terrenger når den er på næringssøk, gjerne i ganske tett skog.

Lappulga roper ikke særlig høyt, den synger dypt og lavmælt. Derfor høres ikke sangen langt, og kan være vanskelig å finne ropende. Den hekker ikke i kasser som mange andre ugler, men kan hekke i rovfuglreir og lignende.

I løpet av de siste hundre årene ser det ut som om lappugla har økt utbredelsen sin sørover og vestover. I Norge har det det siste tiåret stadig oftere dukket opp streifindivider på Østlandet og Sørlandet. Nylig hekket den også i Hedmark.

Snøugle

Snøugla blir stadig mer sjeldnere i Norge. Siste hekking i Sør-Norge fant sted på Dovre i 1979.

Fortsatt kan den hekke enkelte steder i Nord-Norge i gode smågnagerår, og da først og fremst i Finnmark. Her kan også snøuglen hekke nært kysten, ved kysttundraen. Går man i disse områdene i et passende år i forhold til tilgang på smågnagere, er sjansen tilstede for å få se denne sagnomsuste arten! Hekkeplassen ligger gjerne i områder i nærheten av myr og vassdrag. Samtidig liker uglene å ha gode utkikkspunkt, og holder seg i områder med morenerygger/moreneavsetninger.

Arten trekker vekk fra høyfjellet om vinteren. Den lever nomadisk, det vil si at den vandrer over store områder for å finne de best egnede hekkelokalitetene. I år med dårlig mattilgang kan den opptre invasjonsartet utenfor det man anser som kjerneområdet. År 2000 var et slikt år, da ble fugler sett i fjellområder, kulturlandskap og kyststrøk over hele Norge. Mange titalls fugler ble sett gjennom året, med en topp sommerstid. Bare i kommunen Røst ytterst i Lofoten ble det anslått at opp mot 10 ulike fugler var på besøk. I lavlandet blir snøuglen rett som det er mobbet av måker og kråker, og avsløres da selv om de sitter gjemt, for eksempel i en steingard.

Hubro

Dette er en vanskelig art å få sett, blant annet fordi den er så nattaktiv og sky. Den hekker spredt i Agder-fylkene, noe mer vanlig fra Rogaland og nordover til Troms. I Finnmark er den mer sjelden, og på Østlandet, der den tidligere slettes ikke var sjelden, finnes det nå bare en sparsom bestand. Tettest er bestanden på Helgelandskysten, der den hekker på de mange øyene, og livnærer seg av vånd. Her kan man oppleve jaktende hubro om natten, takket være midtnattsol. Alt i alt kan man si at hubroen er utbredt i et bredt spekter av habitater.

Par er stedsbundet, og etablerte par synger ofte lite. Når de synger, er det gjerne bare i en kortere periode rett etter solnedgang. Det er derfor utfordrende å påvise hubroterritorier, men lytting etter arten er en anbefalte måten å oppleve hubro på.

Er man heldig kan man få se hubro som jakter. De sitter da gjerne på utkikksposter, og flyr derfra etter byttet. Ungfugler streifer en del, da de ikke blir kjønnsmoden før i 2-3 årsalderen, og er på utkikk etter et eget egnet hekkeområde. Man kan skremme slike fugler ut fra hvilesteder på dagen, for eksempel i skogskanten.