Gjøken – en unik art i norsk fauna

Få vårtegn er så kjærkomne som gjøkens ankomst. Den er ikke blant de tidligste trekkfuglene våre, faktisk kommer den vanligvis ikke før i midten av mai de fleste steder. Kanskje nettopp derfor betyr den karakteristiske ko-ko-lyden ekstra mye – gjøken bærer bud om varmere tider og forteller at sommeren snart er i ferd med å feste grepet. 

alt


Gjøken står i en særstilling i fuglefaunaen på grunn av sin meget spesielle hekkebiologi. Fra et menneskelig synspunkt kan man nesten si at gjøken er umoralsk. Ikke mindre stigmatiserende er det å si at den er en parasitt, og dette uttrykket er mer presist og beskrivende for oppførselen sett fra et biologisk synspunkt. Men gjøken har det ikke lett. Å sikre neste generasjon slik gjøken gjør er ikke noe latmannsliv. Gjøken har mange utfordringer!

Gjøken ankommer landet når andre fuglearter er i oppstarten av hekkesesongen. I en tretopp eller fra en ledning speider den etter et mulig reir å legge eggene sine i, og en gjøkhunn legger gjerne ett egg i over 20 reir. Det er viktig for gjøken å legge egget akkurat mens eggleggingen hos «offeret» pågår, for å vekke minst mulig mistanke. Det er gjerne om ettermiddagen, når moren i reiret tar seg en pause i eggleggingen, at gjøken slår til. Den fjerner eller spiser et av eggene i reiret, og legger et av sine egne der i stedet. Selv om gjøkegget oftest er litt større en de andre eggene, fortsetter ofte reirets eier å ruge på eggene. Dersom gjøken har valgt et godt tidspunkt for eggleggingen, klekkes gjøkegget tidligere enn de andre eggene. Når gjøkungen blir klekt, presser og dytter den instinktivt de andre eggene ut av redet, og sikrer seg på den måten all maten selv. Det kan trenges, så nå får vertsfamilien litt av en oppgave med å mate den etterhvert gigantiske skapningen i de har fått i reiret sitt!

alt
Gjøk Foto: Martin Eggen

I Norge er heipiplerke mye brukt som vertsfamilie av gjøken. Heipiplerka er en av våre vanligste arter ved kysten og i fjellet, og særlig i fjellbjørkeskogen kan tettheten av gjøk være ekstra stor som følge av dette. Gjøken kan legge eggene sine i reiret til mange ulike fugler, og egglegging i reirene til både linerle, rørsanger, løvsanger og rødstjert er vanlig. Fuglene vet godt om gjøkens ugagn, og derfor vil man svært ofte se at gjøken blir mobbet og forsøkt jagd vekk av småfuglene.

For forskere som studerer evolusjon er gjøken og dens ofre verdifulle studiobjekter. Takket være innsamling av egg, noe som var vanlig på slutten av 1800-tallet og frem til krigens dager, kan man studere hvordan gjøkeggene har forandret seg. Det var særlig «boklærde» mennsker, som prester og offentlig forvaltere som syslet med natuvitenskap ved siden av sitt vanlige arbeid, som samlet inn fugleegg. I Danmark har man påvist en markert tilbakegang av gjøk de siste tiårene, og de har derfor forsket ekstra mye på arten. I Danmark blir rørsanger hyppig brukt som vertsfamilie. Ved å studere eggene fant man at gjøkens egg fra 1890 til 1950 stadig lignet mer og mer på rørsangeregg. Man kunne gjennom dette studere evolusjonære endringer i løpet av en ganske kort tidsperiode. Evolusjonen foregår kontinuelig ved at genene fra de gjøkene som klarer å etterligne eggene til artene de opptrer som parasitter overfor, vokser opp og blir videreført.

Mens gjøken tilpasser seg sine ofre, prøver vertsartene å forhindre at gjøken legger egg i deres reir. Dette kan bestå i å finne nye plasser for reirbygging, gjøre det vanskelig for gjøken å komme til, eller å endre adferd rundt reiret slik at gjøken ikke så lett forstår at det er et reir i nærheten. Samspillet mellom gjøken og vertsartene er en interessant studie i evolusjon og tilpasning i naturen.

Men gjøkens utfordringer stopper ikke her. Gjøkens liv er også fylt av andre problemer, og man er nå bekymret for en bestandsnedgang også i Norge. Voksne gjøker trekker i juli ned til tropiske Afrika. Bestanden av arter som trekker til tropiske Afrika har gjennom en årrekke beviselig vært synkende. Problemer i overvintringsområdet kan blant annet knyttes til avhogging av skog. Også i Norge er forandringer tilknyttet habitater en utfordring. Gjøken trenger et stort område med stor tetthet av hekkende fugler for å lykkes med sin reproduksjonsstrategi. Oppsplitting av arealer og utnytting av naturområder for næringsvirksomhet utgjør derfor en trussel mot gjøken også i Norge.

Endret klima truer arten på to fronter. Et tørrere og varmere klima i Afrika minsker sjansene for overlevelse der. I Norge fører gjengroing av kystheier og fjellbjørkeskog, samt hevet skogsgrense opp mot fjellheimen til problemer, og man regner med at dette vil slå ugunstig ut for arten i hekkeområdene.

Derfor er det grunn til å hilse gjøken velkommen i vår med et ekstra stort og varmt hjerte, og ønske den lykke til med snyltingen!

Les mer om gjøken på forskning.no.