En verden i forandring – fuglefaunaen følger etter

alt

Etterhvert som stadig større areal av jorden blir underlagt menneskelig aktivitet på ulike måter, lever mange fuglearter i et stadig press for å tilpasse seg endringene og overleve under nye forhold. Mennesket kan ved hjelp av maskiner og teknink forandre landskap og areal radikalt, og forandringene har skutt fart de siste hundre årene. Svarttrost, grønnfink og ringdue nyter godt av utviklingen.

Noen arter har klart seg meget godt i menneskeskapt skog (kulturskog) og parker. Disse artene kan man oppleve nesten overalt i Europa, også i byene, der de trives godt i ulike grøntområder. Arter som svarttrost, rødstrupe, gjerdesmett, jernspurv, ringdue, bokfink og meiser kan man oppleve i parker i mange av Europas hovedsteder. De samme artene har mange steder i Norge økt i antall grunnet stadig mer utbredt kulturskog. Ja, selv noen hakkespetter klarer seg greiere i kulturskogen enn sine artsfrender. Flaggspett og grønnspett synes å være mindre avhenging av gammel og lite påvirket skog enn for eksempel dvergspett og gråspett. Kulturskog kjennetegnes med mange trær i samme størrelse (av samme generasjon), utstrakt hogst med påfølgende beplanting. Ofte plantes gran til i hogstområder, også på Vestlandet og i Nord-Norge der grana ikke hører naturlig hjemme. Resultatet er at enkelte arter blir meget vanlige over store områder, mens mangfoldet trues.

alt

Gransanger trives i blandingsskog, og er ikke spesielt kritisk når den skal velge seg leveområde. Foto: Martin Eggen

Det er ikke bare i skogen fuglefaunaen endres. Også i annen kulturmark, blant annet i jordbruksområdene er fuglene prisgitt hvordan mennesket høster av naturen og endrer landskapet. Mange arter har hatt en et godt og nært samarbeid med mennesker i det såkalte kulturlandskapet. Vipa økte i forrige århundre i Norge som følge av oppdyrkning og tilpasning til jordbrukslandskapet. Stæren tallrikhet er avhengig av beitedyr og kortklipt gress. Gråspurven har bestandig vandret etter mennesket, og fulgt dem etter etterhvert som nye områder har blitt erobret. Låvesvale og taksvale nyter godt av låver og uthus, der de legger reirene. Det er de samme artene som nå får problemer når jordbruket er i stor forandring, med stadig mer effektiv drift.

Kjøttmeis og grønnfink lever godt vinterstid takket være utstrakt vinterforing. Eksemplene er utallige. Sandsvala føler byggeaktivitet og entrepenørskap på kroppen. Samtidig som veibygging og grusuttak skaper gunstige hekkeplasser, blir altfor ofte hekkeplasser med egg og unger ødelagt av den samme næringen. Dette til tross for at det er strengt forbundt å forstyrre og ødelegge hekking i følge viltloven.

Utfordringen fremover blir å legge til bedre rette for at også arter som ikke tilpasser seg likegodt som svarttrost og ringdue kan ha levedyktige bestander innenfor sin naturlige utbredelse.