Ærfugl – barnehagetante

Barnehagetanter

Ærfuglen er en av de mer sosiale endene ved hekkeplass. De kan hekke tett i tett på egnede steder, det vil si på bakkenivå, helst der det er skjul og vegetasjon. Når eggene er klekt holder ofte mange hunnene rundt flokk med andunger, og alle passer på de små håpefulle som om det skulle være deres egne.

Mange steder i Nord-Norge har man bevisst lagt til rette for å få opp bestanden av ærfugl. Man lager skjul, velver båter og kasser hunnene kan ruge under, eller lager egne «ærfuglhus». Dette har tradisjonelt og historisk bakgrunn i at man samlet «ederdun», det vil si duna som ærfuglen la i reiret sitt, for så å selge den videre. Dette var en meget eksklusiv vare, som gav ekstra inntekter til folket langs kysten.

Den dag i dag er det vanlig mange steder å holde tradisjonen i hevd. Ikke for å samle dun, men fordi ærfuglen skaper trivsel, og er nesten som et husdyr å regne. I en enkelt hage på Røst yttert i Lofoten har det på det meste vært opp mot 100 rugende ærfugl. Ærfuglen liker seg rundt mennesker, da dette gir en viss beskyttelse for rovdyr og annen forstyrrelse.

I løpet av hekkesesongen forsvinner hannene, de såkalte «e-kallene» fra hekkeområdet. De legger seg i flokker ute på havet for å myte (skifte fjær).  Hunnfuglene, «Ea», blir igjen. Ea har dermed ingen hannkjønn til å hjelpe seg med ungepasset. Det blir dannet egne kvinnegrupper, små flokker med hunner som går sammen om ungepass. Man tror at også hunner som har hatt mislykket hekking, altså som ikke har egne unger på vannet, bidrar i gruppene.  

Store flokker med ærfuglunger med foreldre og barnehagetanter er et av de trivligste synene midtsommers langs kysten. Ungene er i konstant fare, særlig utsatt er de for å havne i magen til de store måkene. Da er det godt å ha mange voksne rundt seg.